På linja Hesteliv har vi dyrevelferd som et gjennomgående tema hele året. Vi bruker mye tid på å studere hestens atferd og behov. Denne kunnskapen bruker vi for å tilrettelegge hesteholdet vårt, slik at hestene våre får leve et godt og naturlig hesteliv.
Andre steder i verden har man kanskje litt ulikt syn på hva som er et godt hesteliv, og vi har vært litt nysgjerrige på hvordan andre kulturer tenker om hestehold. Vi fikk kjennskap til organisasjonen Prince Fluffy Kareem via Facebook. De har siden 2012 jobbet for å tilby hjelp til hester i nød i området rundt pyramidene i Kairo. Dette var et prosjekt som tiltalte oss. Vi ønsket bruke linjeturen til å gjøre en forskjell heller enn å dra på en ren fornøyelsestur, så vi bestemte oss for å besøke dem.
Utover høsten og vinteren har vi samlet inn penger og utstyr de sårt trenger. Før avreise hadde vi samlet inn hele 25000 kr, i tillegg til flere kofferter fulle med alt fra sårsalver og bandasjer til fluemasker og vinterdekken. Vi visste ikke helt hva vi bega oss ut på, men vi satte oss på flyet med et håp om å kunne gjøre hverdagen bedre for noen av hestene som ikke har det så godt.
Vi ankom Kairo sent natt til torsdag 27. februar, og ble møtt av varme og støv, og en søtlig lukt i lufta som var en blanding av søppel, eksos, folk og krydder. Selv om det var midt på natta når vi kjørte fra flyplassen til hotellet, var det et yrende folkeliv i gatene, også midt på motorveien. Trafikkbildet var en salig blanding av biler, lastebiler, fotgjengere, tuktuk’er og kjerrer dratt av enten hester eller esler. Allerede her fikk vi en forsmak på hvordan livet for en arbeidshest i Kairo kunne fortone seg.
Selv om førsteinntrykket av trafikken var både kaotisk og støyende, opplevde vi raskt at her var det en slags usynlig struktur med mange uskrevne regler. De ulike trafikantene viste hensyn til hverandre på en måte som kanskje er litt uvant for oss. Vi fant også fort ut at dette gjenspeilet flere sider i den egyptiske kulturen og væremåten. Det er mye støy og bevegelse, men folk viser mye omtanke for hverandre, og de viste også stor gjestfrihet overfor oss som besøkende.
Første morgen ble en liten sjokkopplevelse da vi dro opp gardinene og fikk se utsikten: i solskinn så vi rett bort på tre mektige pyramider! Det var jo helt mørkt da vi kom, så vi ante lite om hva vi hadde i vente. Pyramidene er et av verdens sju underverker, og en av de tingene vi hadde lyst til å oppleve på turen vår.
Men først var det på tide å få levert alt utstyret vi hadde med til hestene hos Prince Fluffy Kareem. Etter frokost stuet vi alle koffertene og oss selv inn i en liten minibuss og ble kjørt et lite stykke sørover til et område som heter Abusir der organisasjonen har stallen sin. Der ble vi møtt av Marte Kjøll, som er norsk og har bodd i Kairo i ti år. Hun er også den som har startet Prince Fluffy Kareem. Fra å starte i 2012 med noen få hester, har de nå vokst til å ha over 220 hester og esler, nesten 50 hunder, noen katter og et par kameler. Hun har også nesten 40 ansatte fra nærområdet som hjelper henne med det daglige stellet av dyrene. PFK er en frivillig organisasjon som er avhengig av økonomiske bidrag fra sponsorer rundt om i verden. Man kan hjelpe ved å enten fjernadoptere en hest, eller ved å donere penger når de har innsamlinger. Hestene de hjelper går som arbeidshester i Kairo, enten som vognhester, eller som ridehester i ørkenen utenfor byen. Eierne til disse hestene er fattige, og har liten kunnskap om hest og hestehold. Utstyret de bruker er ofte i dårlig stand, og på ingen måte tilpasset til hver enkelt hest. Det medfører ofte store trykkskader og sår når hestene i tillegg er svært underernærte.
Vi fikk pakket ut alt utstyret. Til sammen hadde vi fått med oss nesten 200 kilo med diverse ting som hadde blitt donert fra både private givere og bedrifter hjemme i Norge. Med så mange hester inne til enhver tid trenger de mye av alt, og vårt bidrag ble tatt godt imot.
Vi fikk også en liten omvisning på området, og fikk hilse på de ulike dyrene de hadde. Fra å være ute i den støyende trafikken i Kairo, var dette som å komme inn i en liten oase der det var stille, rent og ryddig. Det lå en fredelig stemning over hele stedet, som om også dyrene visste at her var de trygge for alt utenfor. Noen hester og esler går løse, det står en kamel og tygger drøv i et hjørne, en flokk hunder hilser pent på oss eller ligger henslengt i skyggen mens arbeiderene pusler med sitt. Hingster og hopper står side om side og spiser mat. De fleste av dem har levd et hardt liv og vet at de må ta pause og spise når de kan. Her kjenner vi umiddelbart at det er godt å være, både for folk og dyr.
De neste dagene veksler vi mellom å jobbe på stallen og å være litt turister i det rike kulturlivet Kairo har å by på. Selv om pyramidene er mektige og imponerende, og basarene i Kairo er fulle av liv og spennende varer, er det likevel dagene på stallen vi har flest og best minner fra.
Vi ble raskt satt i arbeid med å stelle de hestene som har kommet inn med sår og andre skader. Alle elevene våre har virkelig bidratt og gjort en kjempeinnsats! Mange av hestene hadde store sårskader vi ikke ser maken til her hjemme, men elevene samarbeidet godt, og her fikk vi virkelig se integreringa vår satt ut i praksis! Vi fikk lære om sykdommer vi ikke har i Norge, og om hvordan de behandlet dem der. Tilgangen på veterinærmedisin i Kairo er nok ganske mye dårligere der enn det vi er vant til, men de er utrolig gode på improvisasjon og til å gjøre det beste ut av det de har.
En annen viktig nøkkelperson i PFK i tillegg til Marte, er Sherif. Han ordner mye av det praktiske rundt drifta, for det kan ikke stikkes under en stol at likestillinga i Kairo på ingen måte er som her hjemme. Som norsk kvinne alene er det mye man rett og slett ikke får gjort. Sherif har mye av kontakten med de lokale hesteeierne, og står som oftest for de avtalene som blir gjort rundt kjøp av hester som ikke skal tilbake i arbeid. Han driver i tillegg en annen stall som ligger rett ved PFK, der det drives rideskole og tilbud om rideturer i ørkenen på friske og fine hester. En av dagene ble vi med ham på ridetur på noen av hestene hans, og det var litt av en opplevelse å galoppere av gårde i ørkensanda mellom pyramidene på livlige araberhester! Mens vi var ute og red, gikk sola ned over sanddynene og det var rett og slett en helt magisk tur.
Det er mye mer som kunne vært sagt om turen vår og Egypt. Vi sitter igjen med så utrolig mange inntrykk og minner at det er vanskelig å skulle formidle alt med ord. Elevene våre har i stor grad vært med på å utforme denne turen selv, og har lært mye om hvordan hver enkelt av oss kan jobbe for å kunne gjøre en forskjell for noen andre. Vi har lært mye om en annen kultur, om hverandre, om hestehold, om medmenneskelighet og empati for andre vesener.
Å dra på en slik tur har vært svært verdifullt for oss på så mange måter, og vi gleder oss allerede til vi skal tilbake neste år. Blir du med oss, kanskje?
