Gamle elever møter nye. Fra venstre: Inger Lisbet Hegland, Synnøve Almli Luneborg, Vivian Schjølberg, Magnus Knutsen, Lisbeth (Rustad) Rønningen, Inger (Lauvland) Hjelmeland, Herman Røhme Høgdahl.
Vi liker å få besøk her på PMF, og endelig kan vi ta imot folk igjen etter halvannet år med ganske strenge restriksjoner. Her om dagen hadde vi besøk av fire gammelelever som gikk ut fra skolen for førti år siden. Det var stas!
Vivian, Inger Lisbet, Inger og Lisbeth (ja, de ler av det selv) fikk blant mye annet opplæring som barneskiinstruktører da de gikk på PMF skoleåret 1980-81. De bor på hver sin kant av landet, men møtes fortsatt jevnlig for det de kaller barmarkstrening. I år la de møtet til Trøndelag. Da måtte de selvfølgelig en tur innom sitt gamle alumnat, som hadde slik en avgjørende betydning for hvilken retning livene deres tok. Her fikk de omvisning av elevrådet, og middag i matsalen. Etter middag viste de bilder fra sine fotoalbum og fortalte for elevene om hvordan det var her i skolens yngste dager. De hadde også med seg en gave til årets kull i form av en kalender, for å minne elevene på hvor fort året går og hvor viktig det er å dra nytte av hvert øyeblikk.
Året her har satt dype spor i livene deres. Det var skiinstruktørkurset som sveiset dem sammen, så de snakket naturlig nok om hvilken fin vinter det var. Snøen kom i begynnelsen av oktober, og isen gikk på Selbusjøen rundt 17. mai. De tror at de aldri har gått så mye på ski i løpet av en vinter noensinne. De laget en gamme oppe i skogen med ovn og plass til sju-åtte stykker, som ble brukt flittig. De fortalte om padleturer med innlagt grilling i fjæra, elevkvelder med utkledning, dans og opptredener, om hverdagsliv på skole og internat. De spilte teater, og sang og musikk var det mye av. De husker godt kveldshimlene over sjøen og at selbustrømper var høyeste mote blant elevene. De viste frem bilder fra de gamle internatene, og virket rimelig imponerte over de nye. Enerom for alle med eget bad er luksus. I deres tid spiste de både frokost og kveldsmat på internatene, noe som krevde en del egeninnsats på internatkjøkkenet. (I dag severes alle måltider i matsalen). De fortalte om en gang elevene tok over hovedkjøkkenet, jaget ut kokkene, og laget fiskepudding til hele skolen. Skolen hadde én hest den gangen, og både griser og sauer. Å få delta på lamming var et minne for livet. Skoleåret varte til over 17. mai, og skolen var med og gikk i det offisielle toget på Selbustrand.
De ble henrykte da de oppdaget at kateteret i vårt største klasserom er nøyaktig det samme som stod der for 40 år siden. De viste frem bilder av brukskunst i keramikk og store fine vevarbeider, det var tydelig at det ble lagt ned mye tid på håndarbeidssalene i 1980. De berømmet fagkunnskapen hos de ansatte og virket fortsatt litt forbløffet over hvor mye forskjellig de holdt på med og hvor mye de lærte. Mye av det de gjorde tror de at de aldri ville fått mulighet til å gjøre om de ikke hadde gått på PMF. De snakket varmt om det sosiale fellesskapet og alt de lærte av hverandre.
De satt barnevakt for de ansattes barn. De arrangerte konsert på samfunnshuset Gimle med rock mot rus, og fikk lokale band til å spille. De hadde filmklubb, fikk tilsendt spoler med 16 millimeter film fra Norsk Filmklubbforbund som ble hentet på postkontoret og vist med skolens egen fremviser for folket i bygda. De tok over landsstyret i FEI – Folkehøyskoleelevenes interesseorganisasjon – et forbund som nå er en saga blott. De hadde heldigvis ikke mobiltelefoner, men alle internater og klasserom hadde interntelefon, et snedig og betryggende kommunikasjonssystem som også kunne brukes til flørting mellom beboere på forskjellige internater på kveldstid. Skulle en snakke med omverdenen hadde skolen egen telefonkiosk. De var aktive i elevråd, og en av de første sakene de fikk gjennom var at det måtte bli slutt på at elevene kunne få drikke alkohol på internatene. Tidene har sannelig forandret seg…
En mannsalder senere sitter de her etter å ha møtt elevene, og mimrer litt mer til ære for bloggen. En vernepleier, en sykepleier og to sosionomer. Veteraner innen fagområdet som er kjernen i skolens prosjekt. De flirer litt over hvor fort det har gått. I 1980 var det førti år siden krigen startet, ha ha! De er en energisk gjeng og virker henrykte over å være tilbake.
– Hva var det viktigste dere fikk med dere fra året på PMF?
Inger Lisbet: Vi fikk nok med oss veldig mye som vi kunne ta med oss videre i livet.
Lisbeth: Vi ble voksne.
Vivian: For min del var det masse toleranse. Jeg hadde egentlig lite vidsyn på at folk er veldig forskjellige da jeg kom hit, men jeg gikk ut herfra med en utrolig toleranse. Det var så fint. Jeg fikk masse erfaringer gjennom alle de tingene vi gjorde i lag på tvers og på tross av at hva jeg tenkte var mulig eller at jeg selv kunne være med på.
Lisbeth: Vi lå jo i forkant av HVPU-reformen her. Det kom medelever hit med en bagasje som var skremmende, og så så du utviklingen, hvilke muligheter de fikk. Det lærte jeg mye av. Gir du folk muligheter, kan de få til mye. Det var også vondt å se hvordan foreldre i store flotte stillinger kunne behandle sine barn den gangen. Jeg tenkte da at ville de gjort dette hvis barnet ikke hadde en utviklingshemming?
Inger: Jeg tok med meg menneskesynet, hvordan jeg lærte meg å se på folk. Folk er folk. Uansett grad av funksjonsnedsettelse så har du en kompetanse. Å finne den og sette mennesket foran funksjonsnedsettelsen var viktig for meg. Vi laget en sang på huset: «På hus 3 er det ingen som diller, nei». For vi dillet ikke. Om du hadde aldri så mye cerebral parese, var det fredag så var det fredag, og skulle det vaskes så skulle det vaskes, og hvis det var du som stod på lista så var det du som vasket. Denne naturlige forventningen til folk har jeg tatt med meg videre i livet.
Vivian: Jeg fikk også masse selvtillit. Jeg opplevde så mye som jeg ellers ikke ville kommet i kontakt med. Det var et slikt mangfold av alt.
Inger Lisbet: Kreative ting som vi fikk holde på med, som det ikke er så lett å få til holde på med hjemme, hvem har en svær vevstol stående hjemme, det er jo ikke så mange.
Vivian: Men også relasjonelle ting, det å være sammen med folk.
Inger Lisbet: Ja, og det ble jo blandet sammen med det faglige. Og veldig mange av de ansatte var ikke så mye eldre enn oss. De forholdt seg til oss på en måte som jeg lærte mye av. Det var ikke sånn at «jeg jobber her, og du er her av en helt annen grunn». Det har jeg tatt med meg i mitt eget yrkesliv.
Inger: Det var jo boplikt for de ansatte her, det var et miljø hvor folk hadde familie og unger. Dette felleskapet ble vi inkludert i og lærte mye av.
– Hvor stor innvirkning hadde skoleåret på hvilken vei dere gikk videre i livet?
Inger Lisbet: Dette har vi snakket mye om, den var stor.
Inger: Jeg sier bare Edith Grude, jeg. Hun gjorde at jeg ble vernepleier. (Edith er en tidligere miljøterapeut ved PMF, red. anm.)
Inger Lisbet: Jeg er vokst opp med en nabojente som hadde Downs syndrom, så jeg trodde jeg skulle bli vernepleier. Jeg fant ut at det skulle jeg ikke, men kanskje noe annet i samme retning. Så jeg ble sosionom og har jobbet mye med folk som ikke nødvendigvis har vært så høyt verdsatt i samfunnet.
Lisbeth: Jeg ble intensivsykepleier, vi har en del pasienter med utviklingshemming som kommer inn for tannbehandling i narkose. Min bakgrunn fra denne skolen har lært meg mye om hvordan jeg kan betrygge disse og gi dem en verdig behandling. Se på dem, snakke direkte til dem på en ordentlig måte og ikke til den foresatte, slike ting.
Vivian: Jeg ble også sosionom, og hadde jo en tanke om at jeg skulle jobbe med mennesker på et eller annet vis. Det jeg har tatt med meg videre i yrkeslivet er atmosfæren her, vidsynet som sagt, måten vi omgikkes hverandre på, det å kunne forholde seg til mange forskjellige typer mennesker. Det å være åpen for folk, livet og muligheter har preget meg veldig, og det er noe jeg fikk med meg herfra i veldig stor grad.
– Hvordan føles det å være tilbake her på skolen?
Lisbeth: Det er som å komme hjem. Alt er så gjenkjennelig.
Vivian: Det gir en ro å komme hit igjen. Jeg tenkte i mange år etter at jeg hadde vært elev at her skulle jeg gjerne jobbe, og i to korte perioder har jeg også faktisk jobbet her. Nå ble livet sånn at det var ikke her jeg skulle være. Men jeg har hele tiden hatt det slik at jeg gjerne vil tilbake, om så bare for et gammelelevtreff.
Inger Lisbet: Vi var jo det femte kullet som gikk på skolen, og etterhvert som vi var på ettårs-, femårs- og tiårstreff var det stadig færre som møtte opp. Så det at vi kan komme på besøk og bli tatt så godt imot, er veldig fint.
Vivian: Vi snakket om det på veien hit langs sjøen at det er fint at vi er en liten gjeng, som kan oppleve dette gjensynet sammen. Å komme hit helt alene ville ikke vært det samme, det er fint å være her og kunne mimre litt sammen.
Lisbeth: Vi deler jo denne historien.
Inger: Jeg fikk en fysisk følelse av å se Selbusjøen igjen. Det var veldig gjenkjennelig å komme kjørende den siste biten opp hit. Det året her, PMF som skole og begrep har vært en viktig del av min identitet hele tiden. Jeg søkte også jobb her en gang, og fikk den, men så var det en del andre ting i livet akkurat da som gjorde at det ikke ble noe av. Og det er veldig fint å sitte her i B-klasserommet igjen, hvor jeg hadde samfunnsfag og media. Det gir en god følelse.
Vivian: Det som var så bra var at her kunne en være seg selv. Jeg var både beskjeden og usikker da jeg kom hit den gangen, og visste ikke helt hvor jeg hørte til i verden.
Inger Lisbet: Når du kommer til et nytt sted hvor ingen kjenner deg fra før, kan du benytte anledningen til å vise et nytt bilde av deg selv. Det tror jeg veldig mange har bruk for i den overgangen mellom ungdom og ung voksen. Og det er folkehøgskolen et velegnet sted for.
Vivian: Jeg anbefaler fortsatt aktivt denne skolen for unge mennesker. Synnøve, som vi traff i sted, ble anbefalt å gå her av meg. Nå vet jo jeg fint lite om hva som har skjedd her de siste tjue-tredve åra, men jeg føler meg fortsatt overbevist om at dette er et sted en trygt kan anbefale.
Lisbeth: Dette er rett og slett et bra sted for unge mennesker, enten de har en utviklingshemming eller ikke. Her kan en være seg selv og bli respektert for den en er.
Vivian: Vi valgte jo å være her selv i de helgene hvor vi hadde fri. Vi storkoste oss. Vi hadde det artig sammen, og hadde ikke noe stort behov for å dra ut og feste andre steder.
– Hvor viktig tror dere PMF vil være i framtida?
Inger Lisbet: Minst like viktig som den har vært til nå.
Vivian: Det tror jeg og.
Inger Lisbet: Jeg skrev et lite stykke om hva verden kunne lære av Peder Morset til et hefte som ble laget til skolens 10-årsjubileum. Og jeg står fortsatt inne for hvert enkelt ord.
Inger: Der støtter jeg Inger Lisbet fullt ut. Det er noe med skolens holdning til folk og til felleskap som er veldig viktig.
Lisbeth: Jeg tror det bare blir viktigere og viktigere. Den gruppen som faller utenom samfunnet i dag blir bare større og større.
Inger: På individnivå handler det om dannelse. I løpet av et år her foregår det en dannelsesprosess i menneskene uavhengig av hva du har med deg. Her tror jeg PMF har et utrolig viktig oppdrag.
Vivian: Når jeg fremsnakker PMF trekker jeg alltid frem kvalitetene ved akkurat denne folkehøgskolen. Her er det god bemanning og oppfølging, ingen problemer med festing og turing og rusmidler, det er et trygt sted å være for alle. Her er det ansatte som er genuint interesserte i å være med ungdommer. Jeg tror det er en kvalitet over denne skolen som en kanskje ikke finner på alle andre folkehøgskoler.
-Hvorfor skal ungdommer uten utviklingshemming velge akkurat Peder Morset?
Inger Lisbet: I mitt arbeid driver jeg og ansetter sosialarbeidere. Og mange av dem er jo veldig unge, med lite erfaring. Hadde de gått et år på Peder Morset ville de fått mye erfaring på veldig kort tid.
Vivian: De får med seg så mye av det vi har snakket om. Selvtillit, erfaring, innsikt.
Inger Lisbet: De kan gjøre bedre valg etterpå med tanke på videre retning enn om de skulle starte på utdanning rett fra videregående.
Lisbeth: De vil lære seg selv å kjenne og kanskje finne ut at det er ikke bedriftsøkonom de skal bli allikevel.
Inger Lisbet: Og i tillegg får en jo lært seg om keramikk og veving og foto eller hva det måtte være, praktisk lærdom.
Inger: De får en introduksjon til ulike kunnskapsområder som de ellers ikke ville fått, noe som er veldig bra å ha med seg på CVen.
Lisbeth: Og veving og keramikk og alt det der kan de jo lære på andre skoler. Men det å ha øynene åpne for at det er veldig verdifullt f. eks. å ha en venn med Downs syndrom, det er noe du får her. Jeg har hatt så mange fine opplevelser med min venninne med Downs syndrom, og det har beriket livet mitt. Her bor man så tett på så mange forskjellige mennesker, og det er ikke noe man får så veldig mange andre steder.
Vivian: Hvis du har den minste tanke om at du skal jobbe med mennesker er et år på denne skolen et fantastisk utgangspunkt å bygge videre på.
Inger Lisbet: Samfunnet vil alltid trenge folk som er gode på relasjonell kapasitet. Og det er virkelig ikke bare for sosialarbeidere og pedagoger.
Inger: Det er noe alle mennesker trenger.
Vivian: Evnen til å skape relasjoner er noe en behøver enten en skal sitte i kassen på Rema eller jobbe i barnehage eller hvor det måtte være.
Inger: Miljøet her på PMF er helt unikt i så henseende. Du får utfordret deg selv hele tiden og har enorme muligheter til å utvikle denne kapasiteten.
Vi lar det være siste ord fra veteranene. De skulle videre for å drikke kaffe hos en annen kullkamerat fra skoleåret 80-81, Berit Garte, som har jobbet på skolen i mange år og gjør det fortsatt. Det er godt å vite at vi har slike dedikerte gammelelever, som fortsatt bærer skolen med seg i sine hjerter og drar nytte av erfaringene herfra i sitt daglige virke som hjelpere av menneskeheten. Tusen takk for besøket!
